av Barry Pittard 22 august 2011 (oversatt fra engelsk)
Hver og en av oss er ansvarlige for våre egne handlinger, uavhengig av eventuelle formildende omstendigheter.

Hvis tiden noen gang var inne for den introspeksjon som Sai Baba forfektet at hans tilhengere skulle gjøre, er det nå. Dessuten har han lært sine tilhengere at de ikke skulle feste seg ved hans fysiske form eller ved hans 'mirakler'. Men nettopp her snubler de troende. De gjør ikke det han ba dem om å gjøre. Men selv gjorde han heller ikke det han ba DEM om å gjøre.

Fra mange land verden over, har de som forlot Sathya Sai Baba og hans karismatiske kult måttet møte minst tre store lidelser: Den første var sjokk. For noen var sjokket spesielt akutt; nemlig for de som overlevde hans - og i noen tilfeller hans betrodde medhjelperes - seksuelle og andre overgrep. Enkelte av hans høyskole- og universitetslærere var blant som sto bak disse overgrepene.

Så kom sorgen. Ett av de smertefulle dilemmaene var det som pinte de foreldre som hadde undersøkt beretningene fra egne eller andre hengivnes familiemedlemmer som var blitt rammet av Sai Babas overgrep. De endte opp i en situasjon med små barn og andre familiemedlemmer eller venner - som fortsatt tilba og elsket Sathya Sai Baba.

En gruppe, som omfattet høyt kvalifiserte terapeuter med seksuelle overgrep som spesialfelt, tok på seg en rekke oppgaver. Et av første behovene var å forsøke å varsle og advare, som vi begynte med i 1999. Dette gjorde vi via nettverk blant tidligere hengivne, i håp (noe naivt, slik jeg ser det i ettertid) at de hengivne ville høre på dem som i mange år hadde vært respekterte Sai-arbeidere (noen av dem svært høyprofilerte ledere) i den internasjonale Sathya Sai Baba-organisasjon. Vi sendte mange henvendelser til representanter på høyt nivå for utenrikstjenestene i forskjellige land, til UNESCO, Interpol, forskjellige institusjoner som Sathya Sai Baba-organisasjonen hadde begynt å liere seg med og til internasjonale medier.

Noen tidligere tilhengere var så heldige å ha venner og kolleger som støttet seg. Kampen for å opprettholde effektiviteten i  familien, i det sosiale og det profesjonelle livet var uunngåelig. De som var pensjonister hadde på noen måter en fordel, for de hadde anledning til å gjøre det indre sorgarbeidet. Denne gruppen hadde også møtt mange av livets andre problemer, og fra dem kom noen som var i stand til å bringe innsikt og modenhet til andre som var yngre og ofte uten de dypere perspektivene, eller som hadde mer enn nok med studier eller en ung familie å ta seg av til å komme seg ordentlig gjennom sorgen.

I de siste månedene mange har tilhengere satt spørsmålstegn ved oppførselen til tjenestemenn i Sathya Sai Central Trust. Ikke bare har de blitt stilt overfor det faktum at deres "Gud" døde mange år før tiden han hadde forutsagt. De har også måttet erkjenne at han i hemmelighet hadde gjemt unna milliardbeløp i ulik valuta, sammen med store forråd av verdifullt gull, edelstener og andre luksusartikler i sitt forseglede boligkvarter. Dette fikk enorm dekning i de store mediene i India og i noen internasjonale aviser. Blant tilhengere, er det nå dyp bekymring angående tjenestemenn i Sathya Sai Central Trust. Det antas at noen har handlet riktig, andre galt, ja endog kriminelt.

Mange Sai Baba-hengivne vet nå at Sathya Sai Central Trust ikke er til å stole på.

I mer enn ti år har vi sagt at det var et stort behov for ansvarlighet, åpenhet og en plikt til å gi omsorg. Tilhengerne ignorerte oss og skjelte oss ut, og utviste ingenting av den sannheten, den riktige handlingen, freden eller kjærligheten som de alltid snakker om.  De så bort fra sin lærers formaning (slik han selv også gjorde): "alltid hjelpe, aldri såre". De fortsatte å tilbe og støtte en som lot symboler på keiserlig prakt reises rundt seg. De visste at det var utallige uregelmessigheter, feilslåtte profetier, brutte løfter om healing, brutte løfter om å gi barn plass på skolene hans...

De visste at mange av lederne hans var ubehagelige, eneveldige, bøller på ego-tripp. Noen visste om skandaler i forbindelse med salg av leiligheter til hengivne, og at tjenestemenn på hovedkontoret hans snudde det døve øret til bønner fra dem som var blitt fralurt pengene de hadde betalt for leiligheter. Mange visste (men bare hvisket om det seg imellom) at det hadde vært dekkoperasjoner i forbindelse med dødsulykker, mistenkelige dødsfall og selvmord, og ikke minst de kaldblodige drapene i Sathya Sai Babas private rom i 1993. Noen forteller om tilfeller av brutalitet, inklusive de som ble utøvet mot Sai Babas college-studenter.
Kanskje vil mange av disse klanderverdige tilhengerne alltid klare å skjule sin skam. Men for andre er det en plikt å minne dem om deres ansvar som borgere, og som mennesker som gjør hevd på å ha et hjertelag.

Jeg anbefaler også en kort men viktig oppsummering av situasjonen m.h.t. Sathya Sai Baba av Barry Pittard på engelsk:- Sathya Sai Baba Cult Now Distraught and Broken, Like Its Founder In Last Year and also Dr. John Hislop: Sathya Sai Baba Both Fallible and Infallible