Priddys tekst begynner:

Den logiske empirismens gullalder

Samfunnsforskning er et etterkrigsfenomen i Norge. Vi kan snakke om visse perioder. Jeg synes det er rimelig å skille ut tidsrommet 1947-60 som en slags periode i norsk sosiologi. I den tid var de fleste samfunnsforskere noe annet enn sosiologer. De var jurister, filosofer, pedagoger og psykologer og andre ting. De fikk for det meste sin utdannelse i eller fra USA. I 1950 ble Institutt for Samfunnsforskning opprettet. Det førte til at det kom en lang rekke amerikanske professorer hit som forelesere. Vi fikk et sosiologisk miljø i Norge. Man kunne godt karakterisere denne perioden som den logiske empirismens gullalder. Logisk empirisme er egentlig en vitenskaps-filosofisk retning – den del av filosofien som har skaffet til veie de metoder som dominerer i den såkalte hard-datatenkningen. I Norge var Arne Næss en ledende representant. Han var veldig aktiv i opprettelsen av Institutt for samfunnsforskning, sammen med Harald Ofstad, Vilhelm Aubert, direktøren for instituttet, Erik Rinde og flere andre.

Innholdet av forskningen som ble gjort er det egentlig vanskelig å si noe om i perioden opp til midten av 1960-årene. Det er ingen felles kjennetegn som kan gi grunnlag for å si at forskningen var av den eller den art. Vi kan bare si at den stort sett var veldig metodologisk orientert.

Jeg har ikke selv forsket noe særlig omkring denne perioden. Jeg har drevet med en undersøkelse av norsk samfunnsforskning i 1960-årene og skal fortelle litt om den.

Norsk samfunnsforskning i 1960-årene

Jeg har forsøkt å undersøke generelt hvordan samfunnsforskning – ikke bare sosiologi, men alle former for samfunnsforskning – har vokst og spredd seg i Norge i perioden 1960-70. Det dreier seg om forskning som er helt eller delvis finansiert av offentlige instanser. Jeg var interessert i å finne ut hva slags forskning som er blitt gjort, og om det er noen ting felles for den. Hvilke typer kunnskap er forskerne ute etter, for å si det grovt. Jeg var også interessert i å finne årsakene til at forskningen har vokst på den og den måten, spredd seg på den og den måten.

Det er en fantastisk komplisert problematikk som man ikke kan dekke med bare en empirisk undersøkelse. Ikke sant, samfunnsvitenskapen kartlegger samfunnet. Men å drive med kartlegging av kartleggingen av samfunnet, det blir en veldig merkelig måte å gå frem på. Likevel var jeg nødt til å gjøre en empirisk undersøkelse for å ha noen faste holdepunkter og for å prøve ut de tankene jeg hadde. De forskningsprosjektene jeg har studert var for en stor del sosiologisk forskning. Men de kan like godt gå for å være psykologi eller kriminologi eller til dels rettsvitenskap. Alle dreier seg om sosiale fenomener som sådanne.

Min metode var, bare for å gi en viss idé om hvordan jeg gikk frem, på den ene siden å lese og forsøke å komme frem til en måte å analysere innholdet av forskningspublikasjoner på. Jeg valgte ut forskning som var igang i 1960 og 1965. På den annen side intervjuet jeg opphavsmennene til denne forskningen og stilte dem en rekke spørsmål. Jeg skal litt senere trekke frem noen av resultatene.

En ting må en være klar over:Undersøkelsen er ikke representativ for det som har foregått etter 1965. Det har hendt mye siden 1965. Det kan virke uheldig at jeg holder meg til en undersøkelse så langt tilbake i tiden. Men det kommer av at jeg ville undersøke omforskning etter publiseringen får konsekvenser i samfunnet. Det må bli en langvarig affære. Jeg kan f.eks. si at vel en tredjedel av de forskerne som var igang i 1965 har ennå ikke publisert materialet, bortsett fra små artikler. det er også mange av den som forsket i 1960, og til og med i 1950, som ennå ikke har publisert hovedverket. Det viser hvor vanskelig det er å følge opp forskningen. Det tar så veldig lang tid.

Problemvalg og forskningsfrihet

En av de ting som jeg ville undersøke var spørsmålet om valg av forskningsproblem. Jeg har stilt en rekke forskjellige spørsmål omkring dette. Hvilken målsetting og hvilke intensjoner hadde forskeren eller fikk han etterhvert med arbeidet sitt? Tradisjonelt anses valg av problem for å være kilden til ikke-objektivitet i samfunnsvitenskapen. Dere kjenner kanskje Max Weber. Hans berømte artikkel om objektivitet i samfunnsvitenskapen hevder at sosiologisk forskning er verdinøytral så snart problemet er valgt ut. Så snart problem og målsetting er gitt, er selve analysen en verdinøytral sak som kan gjøres på en 'verdifri' måte. Men spørsmålet om hva man velger å forske i kan ikke egentlig sies å falle utenfor spørsmålet om verdimessig eller politisk engasjement.

Når du begynner å spørre forskere om hvorfor de gjorde ditt eller datt, så får du en fantastisk mange nyanserte svar. Det er ikke mulig å få dem inn i standardiserte kategorier uten å gjøre vold på den informasjon du har fått. Likevel fant jeg visse hovedtrekk. Ett av dem er kanskje litt overraskende:

Av de 41 utvalgte forsknings-prosjekter jeg har intervjuet fra, var det i grunnen ingen som ikke selv valgte sitt tema og utformet sin problemstilling. Noen sa de tok valget når alternativene lå der. De tok den jobben de visste de kunne få, men deretter sto de vanligvis svært selvstendig. Det vil men andre ord si at det er ingen direkte kontroll, iallfall ikke innenfor forskningen som det offentlige finansierer, det er ingen direkte kontroll av innholdet eller problemvalget som jeg kan oppdage. Og selv når institusjonen som Norsk Esso eller Ford Foundation og slike er med på å finansiere står man vanligvis helt fritt til å studere hva man vil. Det forekommer begrensninger som f.eks. at det skal dreie seg om avviksforskning. Men selv der kan man tolke det akkurat som man vil.

Med dette vil jeg ikke hevde at forskerne er frie, at den frie forskningen er en realitet. Det kommer an på hva man mener med det. Det viser at forskerne blander sammen subjektive momenter – hva de følte og tenkte  – med objektive fakta og hvilke muligheter som forelå. Derfor er det veldig vanskelig å finne ut noe spesielt om valg av problemer.

En serie av valg fram til forskningsrapporten

Et valg kan også strekke seg over en lang periode, det kan ta år. Jeg begynte egentlig da jeg var 5 år gammel med barneteater, som en person sa. Fra da så han en kontinuerlig utvikling til ha til slutt studerte et spesielt problem. Så hvor begynte valget? Da han fikk pengene? Det er ikke nødvendigvis da valget blir foretatt. Viktigere er spørsmålet om hvor valget eller valgsekvensene slutter. Når man begynner å forske, har man i begynnelsen bare vage ideer om hva man vil gjøre. Det kan ofte vise seg at man faktisk gjør noe helt annet. Som i mitt tilfelle: Jeg hadde i grunnen søkt om å gjøre noe ganske annet, men etterhvert kom jeg frem til dette. Det tror jeg er veldig vanlig. Problemvalget foregår hele tiden, det forandrer seg hele tiden.

Forskeren må velge forskningsfeltet og fenomenområdet, problemstillinger og hvilke operasjonelle grenser han skal bruke. Så får man valg av forskningsstrategi, hvordan man skal gå frem, hvilken metode man skal bruke, hvilke undersøkelsesteknikker man skal bruke. Disse valg har selvfølgelig store konsekvenser for hva forskningen til slutt blir, når det blir til noe annet enn vage tanker i hodet. Hvilke hypoteser, hvilke ideer er det verdt å undersøke, hvilke holdninger skal vi innta til undersøkelsessubjektet? Hvilke teoriformer skal vi bruke, hvilken terminologi, hvilke begreper, hvilket språk, dagligspråk eller fagspråk? Valgproblematikken fortsetter helt til man velger en endelig konkretiseringsform, altså til forskningsrapporten er ferdig. Først da kan man si at valget er foretatt. Først da kan vi si at vi har 'harde data' å gå etter.

Jeg skal ikke si mer om hvorfor forskerne valgte problemene sine. Det var altså ingen som følte noe press fra noen instans. Likevel var det noen som søkte forskjellige instanser om penger som de ikke fikk. Og selvfølgelig er det mange som aldri er blitt forskere fordi deres søknader ikke ble antatt. Jeg vil heller ikke gå inn på det nå. Jeg vil heller si litt om hva jeg har funnet ved slutten av alle valgsekvensene, når man tar for seg forskningsrapportene.

Hva er samfunnsforskning?

Alle som forsøker å studere samfunnsforskning vil få et stort problem: Å finne ut hva samfunnsforskning er for noe. Hvordan skal man definere samfunnsforskning? Det er mange forskjellige måter å gjøre det på. Mye av det som går for å være samfunnsforskning kunne like godt betraktes som ren statistisk utredning som ikke har noe med forskning å gjøre. På den andre side kunne man si at veldig mye av det som blir skrevet i form av essays, skjønnlitteratur, teaterstykker, innlegg i aviser og journalistikk godt kunne gå for å være sosiologi. Man samler problemene og undersøker dem ofte ganske nøye. Man bruker ikke hele det formelle apparat som samfunnsforskerne bruker i universiteter og slike instanser. Likevel er det vanskelig å skille disse to gruppene. Man vil kanskje skille på grunnlag av utdannnelse og si at forskerne har tatt hovedfag sosiologi. Men det finnes journalister som også har det. Det finne også forfattere med samfunnsvitenskapelige hovedfag, så det er ikke så lett. Hvis man ser administrativt på det, er det også mange forskjellige ting som går for å være samfunnsforskning. Veldig mange forskjellige universitets-virksomheter blir tatt med. Det er jo spørsmål om praktiske, forvaltningsmessige avgjørelser, hvordan man skal skaffe penger osv. Derfor nytter det ikke å gi en administrativ definisjon av samfunnsforskningen. Heller ikke kan man ta en yrkesmessig definisjon. Samfunnsforskerne har spredd seg i alle mulige retninger. Nær sagt hver dag opprettes det nye stillinger, eller samfunnsforskere kommer inn i nye etater, nye områder av samfunnet. Det er altså vanskelig å bestemme hva som kjennetegner samfunnsforskning. Er det bruk av bestemte metoder? Det viser seg at samfunnsforskere bruker forskjellige metoder. Til og med blant sosiologene brukes det mange forskjellige metoder. Og hva er det som gjør en metode vitenskapelig?

Fire formelle felles kjennetegn

Likevel er det vise ting man kan si er felles kjennetegn for samfunnsforskningen, men det er kanskje ikke det man ville vente. Det er så selvfølgelig at det kan virke uventet. Det sluttmaterialet som publiseres får en bestemt generell form med fire særlige kjennetegn:

1. Forskningsresultatene blir fremstilt med en slag skrittvis systematikk. Resonnementene blir kvalifisert og entydiggjort ved en rekke bisetninger. Termene blir gjort så entydige som mulig og blir definert eller presisert ved første anledning. I empiriske undersøkelser blir protokollutsagn, dvs. tid, sted, iakttager osv., vanligvis gjort til utgangspunkt for fremstillingen. Overalt blir begreper og termer og påstander fastlagt på en analytisk måte. Jeg sier analytisk i motsetning til dialektisk. Det vil bl.a. si at ord og begreper ikke blir forandret i løpet av skrivningen som f.eks. i et litterært verk. Begrepene er nokså entydige og fastlagt fra starten av. Det blir ikke spørsmål om dialektisk oppheving av det man har funnet frem til for å sette det hele i et nytt lys. Analytisk og diskursiv tankeutledning er det første kjennetegnet.

2. Det andre er merkelig nok utførlige henvisninger i teksten, appendiks og fotnoter med autoriteter og anerkjente navn innen aksepterte disipliner eller vitenskapstradisjoner. Særlig når relativt ukjente synspunkter og begreper eller slike som kan bli omstridt tas i bruk, er det en veldig vanlig ting.

Punkt tre likner på det forrige:

3. Man oppsummerer og refererer til eventuelle foreliggende informasjonskilder, særlig resultater fra empiriske arbeider. Man velger fortrinnsvis bedre kjente verk og vitenskapelig litteratur som selv har en ortodoks form. Samfunnsforskningen har en vitenskapelig-skolastisk form som skiller den fra andre virksomheter.

4. Det fjerde punktet er at man anvender eller i det minste refererer til teori eller begrepssystemer som dominerer innen ett eller flere samfunnsfag, med flittig bruk av en spesiell fagterminologi.

Hvert eneste av de forskningsprosjektene som jeg har studert, oppfyller disse kravene. Det er noen ytterst få unntakelser, men det vil jeg ikke ta opp nå, for det vil ta for lang tid.

I neste omgang ville jeg bryte disse kategoriene, de fire sett av fellestrekk og påpeke at det er visse ting som går igjen. Det blir fire nye punkter, fire motsigelser:

1. Samfunnsvitenskapelig erkjennelse er en del av et kollektivt og upersonlig foretagende. Ikke i noen spesielle negativ forstand, men i motsetning til en individuell og personlig erkjennelse. Journalistikk og kunst vil komme inn under det siste, og samfunnsforskningen under det første. Samfunnsforskeren forsøker altså å gi seg ut for å være en representant for et kollektivt og upersonlig kulturforetagende.

2. Samfunnsforskning preges av analytisk og diskursiv tenkning. Det første henger sammen men entydighet. Syntetisk-dialektisk tenkning kan derimot ofte være flertydig både i god og dårlig forstand. Det er ofte nødvendig å være flertydig for å få tak på en totalitet, en helhet.

3. Vitenskapsformen – altså den formen de første fire punktene utgjør – viser seg å være veldig selvbevisst når det gjelder den tradisjonsoverførende funksjonen. Det jeg vil kalle den kontemporære formidlingsfunksjonen blir oftest forsømt. Vitenskapen er veldig opptatt av tradisjon, og refererer til autoritet og etablerte resultater som allerede foreligger. Kunsten er derimot f.eks. opptatt av å formidle sin samtid, og vil gjerne overskride i dialektisk forstand eksisterende oppfatninger, og så eventuelt ta et sprang ut i noe nytt.

4. Til sist kan man si det som karakteriserer vitenskap er faglig språk i motsetning til daglig språk. Kunsten har også sine spesielle former, men de ligger mye nærmere dagligspråket.

Likheten samfunnsforskning – byråkrati

Jeg har altså vært opptatt av å skille samfunnsforskning fra kunst og lignende ting. Det var likevel et underordnet siktemål. Mye viktigere og mer sentralt er det å si at de siste fire punktene minner veldig om noe vi alle kjenner, nemlig byråkrati. Vi kjenner byråkratiets former. Vi kan si at byråkratiet er en kollektiv og upersonlig instans, at det er analytisk-diskursivt i sine informasjoner og behandlingsmåter. Det går etter enkeltvariabler, ikke etter totalitet. Videre er byråkratiet veldig opptatt av tradisjoner, f.eks. av hva som er presedens og hva som ikke er det. Alle som har forsøkt å fylle ut et skjema kjenner det byråkratiske språket. Det ligger bare litt nærmere dagligspråket enn vitenskapsspråket. Det er interessant å se at samfunnsvitenskapen likner på den type kunnskap man bruker særlig i samfunnets offentlige og halvoffentlige myndigheter og forvaltningsorganer. Hvorfor er samfunnsforskningen, særlig sosiologien – flesteparten av mine 41 forskningsprosjekter er sosiologiske – så lik den form for kultur som dominerer i det offentlige og halvoffentlige livet? Hvorfor er den så lite lik den som dominerer i kunsten? Man kan si at det er forskjell på vitenskap og kunst, men det løser i grunn ikke problemet. Den erkjennelsen som ligger bak mange sosialt engasjerte kunstformer i dag, er i grunnen det samme som den som ligger til grunn for samfunnsforskning.

Samfunnsvitenskapelige forståelsesformer

Nå hadde jeg tenkt å gå videre med å fortelle om min analyse av forskningsproduktene. Jeg vil skille ut noen forskjellige kognitive former, i samfunnsforskningen, særlig i sosiologien. Fra mine 41 prosjekter fant jeg ut at det var visse ting som tydelig gikk igjen.

Det første er at hovedresonnementene preges av analytiske forståelsesformer og tankemetodikk. Når man skiller mellom vitenskapstradisjoner, vil man finne at den analytiske tenkemåte skiller seg ut fra andre tenkemåter, fra syntetisk tenkemåte eller en syntetisk dialektisk tenkemåte. Det finnes også en form for tenkning vi kan kalle identitetstenkning som slett ikke dominerer samfunnsforskningen.

Den analytiske tenkemåten fører til noe vi kan kalle en slags kartografi av samfunnet. Man oppdager ting man ikke før har festet seg ved, men som alltid har vært der, og finner eventuelt en forklaring. Bruker vi skillet mellom forståelse og forklaring, kan vi si at vitenskapelig forklaring er gjort på en utvendig måte. Hele tiden forsøker man å forklare en sammenheng man ikke forstår ved å trekke inn andre utenforliggende variabler. Man er opptatt ytre forhold mellom ting istedenfor indre forhold. Man er opptatt av å nå frem til abstrakte generaliseringer som hvis det ikke er nærmere presisert gjelder for alle tider og steder, istedenfor en enhetlig forståelse eller totalisering. Jeg har funnet at denne analytiske tendensen dominerte helt i 57% av de forskningsprosjektene jeg har undersøkt. Resten farges veldig sterkt av det samme, men ikke i den grad at man kan si det er helt dominerende. Andre forståelsesformer er også med.

Det andre er at empiriske data i form av kvantitative resultater – statistikk, tabeller o.l. – får en fremtredende plass i argumentasjonen. Den blir derfor preget av empirisk terminologi – f.eks. dimensjon, variabel, samvarians, hypotese, reliabilitet, validitet osv. Dette gjaldt for 67% av materialet og farget også sterkt det resterende.

Det tredje punkt er at empirisk materiale fra andre forskere presenteres og oppsummeres. Eget materiale forsøkes plassert i forhold til dette. Slik var det for 62% av det materialet jeg har undersøkt.

For det fjerde: Undersøkelsestekniske betraktninger får en forholdsmessig stor plass i materialet, f.eks. opplysninger om utvalgskriterier, innsamlingsteknikk, databehandlingsmetodikk osv. Slike tekniske betraktninger hadde tydelig plass i 41% av mitt materiale.

60% empirisk-analytisk

Sammenlagt kan man si at disse fire punktene utgjør en bestemt kognitiv form. Jeg snakker bare om form, ikke om innhold, ikke om hva man har forsket i. Det er en annen sak. Men formen er felles. Hvis man regner ut en felles prosentsats ut fra de fire nevnte, så får man over 60% som sluttresultat. Jeg mener ikke at det er særlig meningsfullt å gjøre slike beregninger. Likevel kan man si det er en dominerende kognitiv form i forskningen fra 1960-65. Det er naturlig å kalle den empirisk-analytisk. Det er kort sagt den logisk-empiriske vitenskapsfilosofi som har dominert norsk samfunnsforskning.

Jeg har lagt hovedvekt på dette. Det er selvfølgelig mange andre felles trekk. Men dette har kommet igjen og igjen i intervjuer. Helt uoppfordret kommenterer forskerne denne dominerende retningen og nær sagt den tvangen som ligger i det. Et eksempel: Kvinnelige forskere opplever, mindre nå kanskje, men særlig den gang de begynte å bli virksomme i samfunnsfag, at det var en veldig prestasjonsforventning til dem. Fordi de var kvinner måtte de liksom overgå mennene. Kanskje er det ikke så mye grunnlag for det, men det ble iallfall følt slik. Det har iallfall gitt utslag i rapportene fra de kvinnelige forskernes arbeid: Det er de mest konforme av alle. De konformerer faktisk 100% til den dominerende kognitive form. Noen av dem mener det er en uheldig form, "men vi er nødt til å gjøre det pga. vår forskeranseelse".

 

Diskusjon etter Priddys forelesning:

 

Forskning, oppdragsgivere, anvendelse

ukjent stemme:
Du sa du ville drive forskning på hvordan forskningsresultatet kan kommunisere til politiske myndigheter som sitter med avgjørelsen. Hvordan kan vi finne de riktige veiene der? Fant du ut noe om det?

Priddy:
Jeg hadde lyst til å forske i slike ting, men jeg fant ikke måten å gjøre det på. Jeg spurte forskerne om alle deres kontakter med forskjellige grupperinger over hele hierarkiet i samfunnet og fikk veldig mange informasjoner om det. Men disse informasjoner er ofte av en slik art at det er umulig å skrive noe om dem. Ta f.eks. et prosjekt som ble støttet av et departement. Da forskerne kom ned for å diskutere hva departementet fikk ut av prosjektet, hvorfor de bevilget penger til dette, ble de etter hvert klar over at det var en indre maktkamp mellom to grupperinger av embetsmenn i det departementet. For å utsette denne maktkampen slik at man kunne manipulere og få en god stilling, ville man forklare saken ved hjelp av forskerne. Ikke sant, det er veldig vanskelig å forske i slikt. Det er mange eksempler som ligner dette, men ikke så ekstremt negativt som det.

Radikalisme uten dialektikk?

ny ukjent stemme:
Du sa at den tankeform som nesten alle disse undersøkelsene hadde var den empirisk-analytiske. Det er jo den tradisjonen vi arvet fra amerikanere da sosiologien begynte her like etter krigen. Men blant lekmenn i Norge vil vel samfunnsvitenskapelig miljø få kritikk for å være veldig radikalt. Men kritikken fra faglig synspunkt har vært at samfunnsvitenskapen er for lite integrert, for lite syntetisk, for lite dialektisk egentlig. Det er da en artig uoverensstemmelse der?

Priddy:
Noen av dere har kanskje lest en artikkel av Kim Traavik. Han har gjort en analyse av Tidskrift for samfunnsforskning i tidsrommet 1960-70. Traaviks såkalte hard-data kategori tilsvarer i hovedsak min kategori empirisk-analytisk. Men han har funnet at den ikke er så dominerende i disse årgangene av Tidsskrift for samfunnsforskning. Tallene husker jeg ikke, men det er langt under de 60% jeg kom frem til som et grovt sammenfattende tall.

Jeg tror også folk oppfatter samfunnsforskningen som noe veldig radikalt. Det er jo ingen tvil om at en viss del av norsk samfunnsforskning er radikal. De individene som driver med forskningen er veldig utadrettede individer. Det har jeg også forsøkt å finne tallmessig uttrykk for. Jeg spurte forskerne om alle mulige måter de har meddelt sine resultater på. Det viser seg at de forskerne som faller utenom mønstret – det empirisk-analytiske hovedmønsteret – er de som har det mest aktive forhold til andre institusjoner, gjennom hele spektret, helt fra husmorlag opp til departementene. De som driver med mest rendyrkede hard-data prosjekter har derimot ofte neste ikke hatt noen kontakt utenom akademisk miljø. Det foregår faktisk en hel del forskning som man nesten aldri hører om. Faktisk en dominerende del av forskningen foregår sånn, f.eks. pedagogisk forskning: Man leser ikke om det i avisene, men det er det største forskningsinstitutt på Universitetet i Oslo. Det gjøres en enorm innsats der, med tid og krefter og penger. Nesten alt sammen er harddata ting man hører svært lite om. Jeg mener det er et spørsmål om formidling. Forskere som er opptatt av samfunnsforskningens rolle i samfunnet, er også opptatt av samfunnet, så de blir kjent, de formidler. Dere kjenner alle navnene Aubert, Mathiesen, Løchen osv.

På den annen side har studentene de siste årene kritisert samfunnsforskningen som en støtte for borgerskapet. Det er absolutt noe i det, for samfunnsforskningen henger sammen med veldig mange ting man har oversett før. Det er til dels derfor jeg har forsøkt å undersøke dette på en mer systematisk basis, hvis jeg ikke skal si helt på harddata basis. Jeg mente det var en del floskler i debatten, men at man ikke må la de vesentlige innsikter gå tapt, at man må prøve dem ut og se hva forskningen faktisk har gjort.

Samfunnsforskning i fotnoter: Forsker-klikker?

Andreas Hompland:
Jeg har drevet men en del ting sammen med noen andre av lignende type som Kim Traavik, som du refererer til. Utgangspunktet vårt var også Tidsskrift for samfunnsforskning. Vi har sett på disse norske forskerne som driver sitt Tidsskrift for samfunnsforskning. Hvem er det de refererer til, hvem er det de siterer osv.? Vi ville prøve å få et inntrykk av hvem som er autoritetene i dette systemet. Hvem det er som de liksom må referere til når de skriver noe? Vi prøvde på den måten å få frem visse skoledannelser. Til å begynne med prøvde vi å få fram sånne skoledannelser ut fra metodologiske kriterier, eller syn på hva sosiologisk eller samfunnsvitenskapelig forskning var for noe. Vi brukte den sammen 10-årgangen som Traavik, 1960-70, men vi fant ikke noe der. Det var ikke mulig – sjøl ved bruk av raffinerte empiriske metoder og alt mulig – vi klarte ikke å få frem noe skille på den måten. Vi fant noen få outsidere som vi plasserte i en gruppe for seg selv, Per Otnes og Dag Østerberg og noen sånne folk. Ellers fant vi ingen skiller etter metodologiske kriterier, eller ut fra dette med oppfatning av hva samfunnsvitenskapen var, hvis vi gikk ut fra sitatmønsteret. Folk som vi ville tro skulle plassere seg forskjellig, siterte de samme folka likevel. Og det var de samme folka som kom på topp overalt liksom. Det eneste kriteriet vi kunne skille ut fra, var rent geografiske: En gruppe er Munthesgate, Institutt for samfunnsforskning. Uansett hva folk der holdt på med, om det var pedagoger eller rene sosiologer, viste det seg at de dannet en slag klynge som siterer hverandre. Vi hadde noen flere sånne klynger som var rent geografisk sammensatt - alkoholforskningsinstituttet f.eks. var helt avsondret fra alt mulig annet. Folk som driver med alkoholforskning og slikt var en sitatklynge for seg selv. det samme gjaldt disse forskerne borte på Gaustadjordet, altså disse Arbeids-forskningsinstitutta. Det fantes ikke sitater fra noen folk utenfor gruppa der, og det var en fantastisk høy innbyrdes sitatfrekvens. Vi fant en del andre grupper også, mindre geografisk og mer faglig basert, f.eks. en gruppe ???. Men vi klarte ikke, selv om vi forsøkte de mest avanserte teknikker, å etablere klare skiller etter skoleretninger. En skulle tro at hvis noen er mindre harddataorienterte enn andre, vil de mest sitere hverandre innbyrdes. Men selv om vi fant noen som var mer og noen mindre harddataorientert, gikk de på en måte inn i akkurat den samme skoleretningen likevel.

Ellers fant vi en del 'småkonger', forskere som dominerer hver sin klynge. Den største kongen av alle var Vilhelm Aubert. Han var liksom bindeleddet mellom de fleste av alle disse gruppene, eller iallfall en del av dem. Henry Valen satt som konge på sin haug sammen med Stein Rokkan. Mønsteret var egentlig veldig konsekvent. Fred Emory og Einar Thorsrud satte som konger på sin haug. Nesten overalt fant vi en veldig klar sånn pyramidal struktur innen gruppene. Vi kjørte sånne flotte cluster-analyser på dette, slik at da det kom ut av datamaskinen, grupperte de som flotte pyramider nedover. Vi måtte veldig langt ned – sitatantall på bare 2 og 3 – for å komme ned til at disse pyramidene gled sammen med hverandre.

Otnes:
Det høres virkelig svært interessant ut, det du sier. Det kommer skriftlig, håper jeg?

Hompland:
Jeg tror ikke vi er antatt i Tidsskrift for samfunnsforskning (munterhet).

Nye veier for samfunnsforskningen

Otnes:
Jeg ble litt overrasket over innlegget til Priddy sånn helt til å begynne med. Mye av debatten om norsk samfunnsforskning, og veldig mye av kritikken, har gått på innholdet – f.eks. hvilke emner den tar opp eller ikke tar opp – og ikke på formen. Ditt innlegg og din forskning legger tilsynelatende hovedvekta på det formelle. Men jeg tror jeg har forstått hvorfor i løpet av debatten. For hvis man er veldig kritisk innstilt til norsk samfunnsforskning, hvis man veldig sterkt ønsker at den skulle være annerledes enn den er nå, hvordan kan det være mulig å si noe om det bare ut fra en empirisk undersøkelse av hvordan det er nå? Det er veldig vanskelig å si noe om det som ikke er, det som kunne ha vært eller man ønsker skulle vært, når man er henvist til å bygge bare på det som er, her og nå. Og det er jo det man kan utforske vitenskapelig, hovedsakelig da. Spørsmålet blir da hvordan vi kan si noe om hvordan ting kunne vært annerledes når man er nødt til å holde seg til det som er. Hvordan skal man få tingene til å vise ut over seg selv? Det gjør de av og til nokså klart og greit, men det er ofte vanskelig å få det ordentlig frem. De klassifikasjonene du har brukt, er kanskje av og til preget av ord som er vanskelig å forstå for noen her. Men de gjør nok akkurat det: De viser til måter man kan velge å drive en forskning som er grunnleggende annerledes på. Likevel kan det være forskning. Et eksempel: En veldig vanlig reaksjon på nye typer musikk, er den at "dette er ikke musikk – nå har komponisten gått for vidt". Så går det noen år, og så er det musikk likevel.

Et viktig hovedresultat av Priddys undersøkelse, er det at det aksepterte hovedmønsteret for samfunnsforskninga ligner veldig på byråkrati. Det er vel ikke bare en ytre likhet, vil jeg tro. Mange forskningsresultater legges jo frem nettopp med sikte på å tjene som handlingsalternativer for byråkratiet, for statsadministrasjonen.

Fire vitenskapelige grunnholdninger

Priddy:
Jeg skal si litt mer om undersøkelsen til slutt. Det er et faktum at den empirisk-analytiske formen er dominerende i samfunnsforskningen fra 1960 og 1965. Men en annen svært viktig ting er at veldig mange forskere i dag har andre oppfatninger om hva deres vitenskap betyr enn det som formen på sluttresultatet skulle tilsi. De tenker naturligvis på sin forskning innenfor en nokså komplisert referanseramme, målsettingen som de har på vegne av seg selv og på vegne av andre osv. Det viser seg at det er forskjellige orienteringer blant forskere og forskjellige holdninger til selve forskningen, hva den er og hva den skal være. Det er egentlig bare den første av disse orienteringene, holdningene eller hva du vil kalle dem, du ville vente ville dominere blant forskere i dag, men det gjør den ikke. Det tyder på en stor diskrepans mellom måten man uttrykker seg på, hvordan man til slutt velger ut hva man publiserer, og det man mener er riktig å gjøre ut fra ens holdning til forskningen. Man kan f.eks. føle seg presset til å gi resultatene en annen form enn man helst ville. Det er jo et veldig utrygt yrke å være forsker. Du har vanligvis bare ett år av gangen, så må du tenke at du må få nytt stipend og slike ting.

Jeg vet ikke om jeg har tid til å gå igjennom de holdningene det dreier seg om, men jeg kan gi en veldig kort spissformulering av dem. Dere må huske at dette inngår i en større sammenheng der jeg viser at disse påstandene er litt for grove.

1. Det finnes en holdning til forskning som jeg vil kalle for vitenskapelig formalisme. Hvis du skulle forsøke filosofisk å uttrykke hva den regner for å være sannhet, vil du måtte si noe i retning av at kunnskap som er verifisert ved stringente metoder, er sann. Det er grunntanken. Det er ikke mange som bekjenner seg direkte til den, men i praksis så følger de den. De handler som om de gjorde det. Denne orienteringen kommer veldig mye til uttrykk i empirisk-analytisk forskning.

2. Nå veldig grovt det andre, det som jeg vil regne for en annen orientering. Disse kaller jeg for engasjerte pragmatikere. Hvis du også skulle omsette dette til en enkel filosofisk tese om hva de regner for sannhet, måtte du si at de hevder kunnskap som bidrar til å reform av, underforstått uønskede, sosiale forhold, er sann. De handler etter den tankegangen. Jeg vil ikke si at de helt klart og åpent står for den tesen, hvis jeg skulle si det til dem. Men i praksis så følger de den.

3. Den tredje orienteringen vil jeg kalle liberal kritisisme. Deres sannhetstese er at kunnskap som fører til helhetlig forståelse, er sann.

4. Den fjerde og siste kalles dialektisk materialisme. De hevder at kunnskap som fremmer arbeiderklassens revolusjonære praksis, er sann.

Dette blir en svært grov oversikt over viktige, grunnleggende ting. Jeg synes det bør sies likevel. Det sier noe om nyansene i synet på vitenskap blant de ca. 40% som ikke var klart dominert av empirisk-analytiske forståelsesformer. Og enda viktigere: Det viser at holdningene heller ikke er så ensartet innenfor de 60%. Også her er det motstridende grunnholdninger til forskning. I dag blir dette langt på vei skjult bak det dominerende empirisk-analytiske mønsteret. Likevel er motsigelsene der – de lar seg påvise. Styrkeforholdet mellom dem har endret seg og kan komme til å fortsette å endre seg. De kan samle seg bak andre, nye forståelsesformer, former som vil gi helt nye muligheter, nye mønstre og forbilder for norsk samfunnsforskning i fremtiden.